13. nov. 2016

Rett til å gå opp til eksamen. Generelle og spesiell krav.

Retten til å gå opp til eksamen er regulert i universitets- og høyskoleloven § 3-10. Bestemmelsen lyder:
§ 3-10. Rett til å gå opp til eksamen
(1) Den som oppfyller kravene til opptak, jf. § 3-6, og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet.

(2) Oppmelding etter denne paragraf kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis.

(3) Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, og kan fastsette særskilt oppmeldingsfrist for kandidater som går opp til eksamen uten å være tatt opp som student.

(4) Styret kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen eller eventuell egenbetaling fastsatt for studiet eller faget. Departementet kan gi forskrift om egenbetaling etter denne bestemmelsen.
Utgangspunktet for å få lov til å gå opp til eksamen er at en oppfyller kravene for å bli tatt opp som student. Ut over det generelle kvalifikasjonskravet kan den enkelte institusjonen fastsette krav som er spesielle for det enkelte studiet og for det enkelte emnet (i loven omtalt som fag). Andre setning i annet ledd gir den samme rettigheten til alle som oppfyller kravene, uavhengig av om personen er tatt opp som student ved institusjonen eller ikke. Alle som oppfyller kravene vil altså ha rett til å gå opp til eksamen. I praksis vil derimot de spesielle kravene knytte til det enkelte studium og emne sette begrensninger for hvem som i realiteten kan gå opp til eksamen.

Med departementets egne ord: "[...] de krav som gjelder mht. avlagte eksamener, gjennomførte kurs og praksis må være oppfylt" (ot.prp.nr.85 (1993-1994), s. 68).

Bestemmelsen sier i første rekke at kandidaten må tilfredsstille kravene for opptak i henhold til § 3-6. I all hovedsak er det tale om generell studiekompetanse. I tillegg er det lagt til en begrensning knytte til det enkelte studium. Denne begrensningen knyttes til spesielle opptakskrav, som f.eks. fordypningsfag i matematikk, fysikk, språk, etc. fra videregående. Begge disse kravene gjenspeiler altså at de som ønsker å ta det enkelte emne må tilfredsstille kravene som stilles til egne studenter for å ta emnet.

I henhold til generelle prinsipper i forvaltningen skal kravene anvendes til fordel for studenten, der det er interne forskjeller. Vi kan se for oss et innføringsemne i matematikk på et realfaglig fakultet - som er obligatorisk for alle studentene ved fakultetet. Det gitte fakultetet tilbyr ett studie uten krav til realfag i opptakskriteriene. Forøvrig stilles det krav om realfagsfordypning for opptak til alle andre studium ved fakultetet. Siden emnet er tilgjengelig for alle studentene ved fakultetet skal det legges til grunn at den eksterne kandidaten som ønsker å ta emnet ikke behøver å ha realfagsfordypning fra videregående. En skal altså legge til grunn de krav som er gunstigst for kandidaten.

De spesielle kravene knyttet til hver enkelt emne kan deles inn i to kategorier. For det første kan det være gitt krav for å melde seg opp i emnet. For det andre kan det være gitt krav om obligatoriske aktiviteter i løpet av emnet.

Fra eksempelet over kan vi anta at det for å melde seg opp til innføringsemnet i matematikk ved det realfaglige fakultetet er gitt forkunnskapskrav. For eksempel kan det være angitt at som forkunnskapskrav at kandidatene må a) ha fordypning i matematikk fra videregående, eller b) ha gjennomført et spesifisert introduksjonsemne i matematikk ved fakultetet. Vi ser da at selv om kandidaten i utgangspunktet ikke behøver fordypning i realfag for å melde seg opp i emner ved fakultetet, vil det for dette emnet likevel være et spesifikt krav om det.

Dersom kandidaten har gjennomført et emne som gir tilsvarende kompetanse som introduksjonsemnet et annet sted kan hun likevel krev oppmelding. Det skal jeg skrive mer om i et senere innlegg.

Den andre kategorien krav knyttet til det enkelte emne var krav som må gjennomføres i løpet av emnets undervisningstid. Det er presisert i bestemmelsens andre ledd at oppmelding "[...] kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis." Dette er forøvrig det samme som kravet i første ledd, men lovgiver har sett det nødvendig å presisere at kravet også gjelder for kandidater som ikke er studenter ved det aktuelle studium.

Hvilke deler av undervisningen som er obligatorisk kommer frem av den enkelte emnebeskrivelse. Det er stor variasjon fra emne til emne om hvilke obligatoriske elementer som må gjennomføres. Det er også enkelte føringer for hvilke aktiviteter som kan være obligatoriske. Mer om det i et senere innlegg.

Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, men kan ikke i medhold av denne kompetansen gi bestemmelser som strider med retten til kandidatene etter første og andre ledd. Det mest praktiske for kandidater som ikke er studenter ved studiet er at styret kan fastsette en frist for å melde seg opp, og kan fastsette et vederlag for å få lov til å ta eksamen. Sistnevnte kalles vanligvis et privatistgebyr, og kandidatene som går opp til eksamen mot vederlag kalles privatister.
Lover
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)

Forarbeider
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)