28. okt. 2016

Skikkethetsvurdering. Kan studenter varsle anonymt?

Innledningsvis finner jeg behov for å presisere at endringen av skikkethetsforskriften 1. juli 2016 ikke endret innholdet i bestemmelsen om varsling. Rettstilstanden er dermed den samme som før 1. juli 2016.

Hjemmel
Reglene for varsling er gitt i forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften) § 9. Selve forskriften er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 4-10 (6). Reglene om anonymisering er gitt i forvaltningsloven § 19, annet ledd, bostav b).

Reglene for varsling
Bestemmelsen om varsling finner vi altså i skikkethetsforskriften § 9. Den lyder:
§ 9.Tvilsmelding
Tvil om en students skikkethet meldes skriftlig til institusjonsansvarlig. Den som leverer tvilsmelding, regnes ikke som part i saken.

Tvilsmeldinger som er åpenbart ugrunnet skal ikke behandles av institusjonsansvarlig.
Bestemmelsen er kort og inneholder ikke særlige regler for levering av anonym tvilsmelding. I forklaringen til forskriften skriver departementet i rundskriv F-07-16:
Til § 9 Tvilsmelding
Alle som er i kontakt med studenten kan levere inn tvilsmelding, og det er ikke begrensninger når det gjelder hvem som kan levere tvilsmeldinger. Institusjonsansvarlige skal ikke behandle innleverte tvilsmeldinger som er åpenbart ugrunnet.

Den som leverer tvilsmelding, regnes ikke som part i saken.

Meldingen kan eventuelt gis anonymt, men det vil være en fordel for institusjonen å vite hvem som har sendt meldingen av hensyn til muligheten for å innhente mer informasjon. Institusjonen må også vurdere anonyme meldinger.

I noen tilfeller vil den som leverer en tvilmelding ønske at den meldingen gjelder ikke får vite hvem som meldte tvil. Studenten som tvilsmeldingen gjelder, har imidlertid rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, se forvaltningsloven § 18. Dette innebærer at studenten i utgangspunktet har rett til å få vite hvem som har levert tvilsmeldingen. Anonymisering av melder kan bare gjøres der særlige grunner taler for det, se nærmere forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. Det skal tas hensyn til hvilke konsekvenser det vil ha for den som har levert tvilsmelding om vedkommendes identitet blir kjent, for eksempel om det kan være fare for gjengjeldelse. Det skal også vektlegges om det er av vesentlig betydning for studenten det er varslet tvil om, å få opplysningen for å kunne vareta egne interesser i saken. Eksempler fra forvaltningspraksis viser at der foreldre har klaget på barns lærere, er unntak fra innsyn gitt fordi det har vært frykt for represalier og fordi det ikke har vært ev vesentlig betydning for læreren å vite hvem av foreldrene som har klaget. Før det eventuelt gis innsyn i informasjon som kan røpe melders identitet, bør tvilsmelderen få anledning til uttale seg.
Rundskrivet gir ikke hjemmel til å behandle tvilsmeldinger anonymt i seg selv. Det vises til bestemmelsene i forvaltningsloven (fvl.) § 19, annet ledd, bokstav c. Videre gis det noe veiledning på hvordan en bør vekte behovet for å holde melderens identitet skjult.

Anonym tvilsmelding
Bestemmelsen som kan gi grunnlag for å holde en tvislmelding anonym finner vi i fvl. § 19, annet ledd, bokstav b:
§ 19. (innskrenket adgang til visse slags opplysninger).
[...]
Med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder
[...]
b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.
Departementet viser i rundskrivet til at "særlige grunner" kan være fare for gjengjeldelse mot melder. Eksemplet med lærer, foreldre og elev er ikke direkte anvendbart på en student. Det vil skjelden (eller aldri) være tale om indirekte gjengjeldelse i skikkethetssaker. De nevnte hensynene "om det kan være fare for gjengjeldelse" og "om det er av vesentlig betydning for studenten det er varslet tvil om, å få opplysningen" om melders identitet, må settes opp mot hverandre i det konkrete tilfellet.

Andre hensyn
Justisdepartementet har åpnet for at en også kan vektlegge hensynet til muligheten for å få tips, når en vurderer anvendelsen av anonym varsling. Lovavdelingen skriver i en uttalelse om anonym varsling (under et annet rettsområde) at "[v]urderingen av om opplysninger om en kildes identitet kan unntas fra partsoffentlighet etter § 19 annet ledd bokstav b, vil ut fra dette bero bl.a. på hvilke konsekvenser innsyn vil ha for kilden, hvilken betydning det må antas å ha for [...]utvalgets håndheving og kontroll at utenforstående kan melde fra til utvalget uten å risikere å få sin identitet gjort kjent for den meldingen gjelder, og på den annen side partens interesse i å få opplyst tipserens identitet for å kunne ivareta sine interesser i saken."

Det er også her melderens behov for å kunne skjule sin identitet som veies opp mot partens interesse i å få kjent melderens identitet. I tillegg mener lovavdelingen at forvaltningen har mulighet til å tillegge behovet for "håndheving og kontroll" noe vekt, der det forventes at anonym melding vil gi forvaltningen styrket mulighet for håndheving og kontroll.

Vesentlig betydning
Det er kun anledning til å anvende tilbakeholdsmuligheten i fvl. § 19, annet ledd, bokstav b, dersom opplysningen ikke er av vesentlig betydning for den saken gjelder. Dersom kjennskap til melderens identitet er nødvendig for å kunne motsi innholdet i meldingen (kontradiksjon) er muligheten for tilbakehold (anonym melding) avskåret.

Gjengjeldelse
Vurderingen av om kjennskap til melderens identitet fører til berettiget frykt for gjengjeldelse kommer først etter at det er klart at den meldingen gjelder ikke har et vesentlig behov for å kjenne melderens identitet. Den videre vurderingen bygger i hovedsak på om det er berettiget frykt for gjengjeldelse.

Mulighet for gjengjeldelse
Rundskrivets eksempel på gjengjeldelse er ikke anvendbart på skikkethetssaker i seg selv. Derimot gir det et klart bilde av hvordan gjengjeldelse oppfattes i forvaltningen. Dersom det skal være tale om gjengjeldelse må melder eller dennes nærstående være i en slik posisjon at den saken angår har mulighet til å gjengjelde (gjøre hevn). En lærer har mulighet til å hevne seg på foreldrene via barnet. En student har i utgangspunktet ikke mulighet til å hevne seg på en medstudent i form av å være medstudent. Der melder og den saken gjelder er likestilte er det i utgangspunktet ikke frykt for gjengjeldelse.

Vurderingen over bygger også på gjengjeldelsens karakter. En gjengjeldelse er ikke at den saken gjelder mister respekten for eller ikke liker melder etter at melderens identitet er gjort kjent. Det må være et element som forulemper melder, dersom det skal være tale om gjengjeldelse. I utgangspunktet er det altså ikke mulighet for å holde melderens identitet skjult, dersom én student leverer tvilsmelding på en annen student.

Annen berettiget frykt
Den berettigede frykten er oppfylt dersom det allerede (som over) er etablert at den saken gjelder er i en slik posisjon at melder eller noen av melderens nærstående kan forulempes av den saken gjelder. Dersom det ikke er tilfellet må det være andre årsaker til at melderens identitet skal holdes hemmelig. Berettiget frykt vil da gjerne være berettiget i form av frykt for vold eller liknende. Vi kan for eksempel se for oss at student A leverer tvilsmelding på student B etter at A har sett B slå og sparke en pasient uten språk. Det vil da være berettiget frykt for gjengjeldelse i form av vold dersom student B (den saken gjelder) får kjennskap til B (melder) sin identitet - forøvrig vil det i en slik sak være av vesentlig betydning for den saken gjelder å kjenne melderens identitet for å kunne motsi anklagene. Det vil altså selv om det foreligger berettiget frykt for gjengjeldelse ikke være mulig å holde melderens identitet skjult.

Oppsummering
Kort oppsummert er det altså ikke mulig å holde melderens identitet skjult for den saken gjelder dersom det er av vesentlig betydning for den saken gjelder å kjenne til melderens identitet. Dersom det ikke er av vesentlig betydning kan melderens identitet holdes skjult dersom det er berettiget frykt for gjengjeldelse.

Ad: Muligheten til å avsløre melderens identitet
Det er institusjonen som avgjør om melderens identitet skal holdes skjult for den saken gjelder eller ikke. Departementet har i rundskrivet skrevet at "[f]ør det eventuelt gis innsyn i informasjon som kan røpe melders identitet, bør tvilsmelderen få anledning til uttale seg." Uttalelsen er for svak. Dersom melder har forutsatt at meldingen er anonym vil det regnes som et enkeltvedtak overfor melder om identiteten til melder likevel blir kjent (jf. fvl. § 2, første ledd, bokstav b). Melder har da rett til å uttale seg - "bør [...] få anledning til" må leses som "skal [...] få anledning til." Vedtaket om melderens identitet skal gjøres kjent for melder må altså ses på som en egen "sak" i forvaltningsrettslige termer.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)

Forskrifter
Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften)

Rundskriv
Rundskriv F-07-16

Uttalelser
Justisdepartementets lovavdeling: JDLOV-2009-8027

Litteratur
Bernt, JF; Rasmussen, Ø (2010) Frihagens forvaltningsrett - bind 2. Bergen: Fagbokforlaget
Graver, HP (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget
Woxholt, G (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

26. okt. 2016

Begrunnelse. Krav til innhold i begrunnelse for karakterfastsetting

Det er opp til sensor å avgjøre om begrunnelse skal gis muntlig eller skriftlig. Kravene til begrunnelsens innhold vil uansett være de samme, og det er innholdskravene som behandles i dette innlegget.

Begrunnelsens innhold
Kravene til begrunnelsens innhold er kodifisert i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 (2) andre setning: "I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn for bedømmelsen og for bedømmelsen av kandidatens prestasjon." Dette er en direkte videreføring av universitetsloven (univl.) § 52. 2. andre setning. Bestemmelsen ble tatt inn i loven ved vedtak av univl. 1995. Av forarbeidene fremgår det at: "[...] innholdet av begrunnelsen er nytt, men innebærer bare en konkretisering av de generelle prinsipper i forvaltningsloven § 25." (Ot.prp.nr.85 (1993-1994)). Det er altså forutsatt i forarbeidene at kravene til begrunnelse i uhl. er de samme som kravene til begrunnelse i forvaltningsloven (fvl.).

Forvaltningsloven § 25 lyder:
§ 25. (begrunnelsens innhold).
I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.

I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.
Bestemmelsen er utformet i tre ledd slik at de enkelte ledd gir krav om forskjellige deler av en begrunnelse. Første ledd gjelder rettsgrunnlaget for vedtaket, andre ledd gjelder de faktiske forholdene og tredje ledd gjelder utøvelsen av skjønn.

Reglene vedtaket bygger på
I utgangspunktet skal det vises til de regler vedtaket bygger på. Når det kommer til sensur av eksamen eller forprøve bygger de primært på uhl. og videre på forskrifter og emnebeskrivelser. Det må kunne forventes at den enkelte student har satt seg inn i og kjenner til fagkravene som gjelder for det enkelte emne ved eksamen, forprøve, e.l. Det er altså ikke nødvendig å vise til emnebeskrivelsen når begrunnelsen skal utferdiges.

Det følger av andre setning at innholdet i regelen skal gjengis dersom det er "[...] nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket." Dette kravet oppfylles best ved å henvise til utdrag av emnebeskrivelsen der det er relevant. Selv om det i forutsettes at kandidaten kjenner emnebeskrivelsen må en altså likevel gjengi de deler av emnebeskrivelsen som er relevant for den konkrete vurderingen - dersom en kan anta at det er nødvendig for å gjøre kandidaten i stand til å forstå vurderingen.

De faktiske forholdene
De faktiske forhold i forbindelse med eksamen er eksamensbesvarelsen. Kandidaten har i praksis fått med seg en kopi av eksamensbesvarelsen (bakerste gjennomslagsark ved skriftlig eksamen eller kopi på epost ved digital eksamen). Det er ikke nødvendig å gi kandidaten flere kopier av besvarelsen - det må forventes at kandidaten selv tar vare på sin kopi.

Skjønn
Bedømmelsen av eksamen er i hovedsak en skjønnsmessig vurdering. Det er således bestemmelsen om begrunnelse for utøvelse av skjønn som er av størst betydning ved begrunnelse av eksamen. Andre setning i tredje ledd medfører at begrunnelsen dersom det er gitt sensorveiledning kan være meget kort. I hovedsak er det etter bestemmelsens ordlyd tilstrekkelig å vise til sensorveiledningen. Dersom det eksisterer en sensorveiledning skal denne også legges ved begrunnelsen - eller det skal i det minste vises til et sted hvor denne finnes (en generell henvisning til institusjonens nettadresse er ikke tilstrekkelig).

Dersom det ikke er gitt sensorveiledning skal hovedhensynene for vurderingen gjengis. At det i lovteksten står "bør nevnes" er i praksis blitt tolket strengt, slik at det skal mye til for at en ikke behøver å nevne hovedhensynene (Woxholth).

I forarbeidene er det presisert, med et utdrag fra innstillingen om begrunnelse for skjønn at "[...] begrunnelsen skal gjøre det mulig å kontrollere innen rimelige grenser at likhetsgrunnsetningen ikke er krenket eller at det ikke foreligger misbruk av myndighet" (Ot.prp.nr.38 (1964-1965)). Det medfører at begrunnelsen - selv om det foreligger sensorveiledning - må gi noe informasjon om hva sensor har vurdert for å komme frem til den karakteren som er gitt. Begrunnelsen må her gis på en slik måte at dersom samtlige studenter ved en eksamen ber om begrunnelse, så skal de på bakgrunn av de samlede begrunnelse forstå hvorfor de har fått forskjellige eller like karakterer.

I senere forarbeider har departementet påpekt at "[...] bestemmelsene i fvl § 25 andre ledd ikke pålegger forvaltningsorganene en plikt til å gi en fullstendig og detaljert redegjørelse for alle sider av saksforholdet i den enkelte sak" (Ot.prp.nr.75 (1993-1994)). Den begrunnelsen som gis behøver altså ikke å gå i dybden på den aktuelle besvarelsen. Det samme kan ikke sies om selve saksbehandlingen - sensor skal gjøre en grundig vurdering uavhengig av kravene til begrunnelse. Loven må da forstås slik at en enkel og kortfattet begrunnelse ikke er et uttrykk for at sensors vurdering av besvarelsen har vært enkel og kortfattet.

Oppsummering
Slik reglene i forvaltningsloven og universitets- og høyskoleloven er utformet skal begrunnelsen for vurderingen i hovedsak inneholde:
  1. Gjengivelse av de deler av emnebeskrivelsen som er nødvendig for å forstå vedtaket.
  2. Hensynene som ligger bak vurderingen - herunder henvisning til sensorveiledning.
  3. Utfyllende opplysninger for å gjøre det mulig å se at besvarelser ved samme eksamen er vurdert på like vilkår.
Generelt skal begrunnelsen sette kandidaten i stand til å forstå hvorfor den aktuelle besvarelsen er bedømt med den karakteren den er gitt.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.)

Forarbeider
Ot.prp.nr.38 (1964-1965)
Ot.prp.nr.3 (1976-1977)
Ot.prp.nr.75 (1993-1994)
Ot.prp.nr. 85 (1993-1994)
Ot.prp.nr.79 (2003-2004)

Litteratur
Woxholth (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

1. okt. 2016

Sensurfrist. Når skal studentene ha fått beskjed om vurderingen på eksamen?

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 (4) regulerer sensurfristen i første setning. Utgangspunktet er ganske klart: "Sensuren skal foreligge innen tre uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid." Bestemmelsen er lik som i den foregående universitetsloven (univl.) § 50 nr 4. første setning.

NB! Styret ved institusjonen har enkelte muligheter til å vedta lengre sensurfrist. Det blir behandlet i et annet innlegg.

Tre uker er tre uker
Utgangspunktet er altså tre -3- uker. Det er ingen holdepunkter, hverken i forvaltningsretten generelt eller universitets- og høyskoleretten spesielt for å beregne fristen i noe annet enn uker. Snarere tvert om. Det vil si at en lokal bestemmelse om at fristen er 15 virkedager ikke er gyldig. Fristen er tre uker, ikke 15 virkedager.

Fristen skal beregnes etter vanlige fristberegningsmetoder i forvaltningen. Sagt med ordene i domstolloven § 148 annet ledd første setningen skal "[f]rister, som er bestemt efter uker (...) ender paa den dag i den sidste uke (...) som efter sit navn (...) svarer til den dag, da fristen begynder at løpe." Det vil si at dersom eksamen er på en tirsdag, skal sensur foreligge senest tirsdagen tre uker etter.

"Særlige grunner"
Loven åpner for at sensuren kan utsettes dersom "særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid." Det er ikke åpenbart etter lovens ordlyd hva som menes med særlige grunner. For å få noe veiledning kan (og skal) det ses til forvaltningslovforskriften. § 39 lyder:
Forsinkelse som skyldes særegne forhold
Dersom saksbehandlingen blir forsinket på grunn av særegne forhold som forvaltningsorganet ikke kan klandres for, løper ikke fristen så lenge forsinkelsen varer. Dette gjelder bl.a. forsinkelse som skyldes
    a) at en offentlig eller privat instans ikke har gitt opplysninger innen en rimelig frist fastsatt av organet, og fristoverskridelsen er vesentlig
    b) at sakens særegne karakter gjør det nødvendig å innhente tilleggsopplysninger
    c) at det på et sent stadium i saksbehandlingen oppstår et uventet behov for å innhente opplysninger
    d) at en betydelig og uventet økning i saksmengden inntrer brått
    e) at vesentlige endringer i bemanningen gjør det uforholdsmessig vanskelig å oppfylle fristen.

Dersom det særegne forholdet bare forsinker saken for enkelte av partene i saken, løper fristen for de øvrige partene.

Dersom det oppstår forsinkelse som nevnt i første ledd, skal partene varsles i den grad dette følger av reglene om foreløpig svar i forvaltningsloven § 11a.

Forskriften er ikke uttømmende, og det kan være naturlig å se til andre grunner for å utsette sensur av særlige grunner. Den mest praktiske er sykdom hos sensor. Ferie hos sensor eller liknende er derimot ikke særlig grunn.

Forskriftens annet ledd er viktig i saker der det er mistanke om fusk hos én eksamenskandidat ved gruppeeksamen. Med mindre forholdet umuliggjør sensur for de resterende skal de ha sensur innen den ordinære treukersfristen. Mistanke om fusk vil forøvrig representere en særlig grunn, og gi grunnlag for utsatt sensurfrist.

Helger og helligdager
Forvaltningslovforskriften behandler helger og helligdager slik at "[D]ersom saksbehandlingsfristen løper ut på en lørdag, helligdag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helligdag, forlenges fristen til nærmeste virkedag" (§ 41). Dette er særlig praktisk i forbindelse med jul. Dersom fristen forfaller 25. eller 26. desember (1. og 2. juledag) utsettes fristen til 27. desember, tilsvarende utsettes fristen som forfaller 1. januar (1. nyttårsdag) til 2. januar. Hverken 24. desember (julaften) eller 31. januar (nyttårsaften) er ren helligdag, og sensurfrister som forfaller på disse dagene skal holdes.

I praksis vil det si at eksamen holdt 3. desember har sensurfrist 24. desember mens eksamen avholdt 4. eller 5. desember har sensurfrist 27. desember. Tilsvarende har eksamen holdt 11. desember sensurfrist 2. januar.

Dersom 27. desember eller 2. januar faller på en lørdag eller søndag utsettes fristen ytterligere til første påfølgende virkedag, som alltid vil være førstkommende mandag.

Det er ikke tillatt å utsette sensurfristen fordi den faller i romjulen. Ei heller er det tillat å utsette fristen fordi det er helligdager i sensurperioden. Det er kun tillatt å utsette fristen dersom fristen forfaller på en helligdag, som nevnt over.

Andre unntak
Uhl. § 3-9 (4) åpner for at styret kan fastsette lengre sensurfrister i enkelte tilfeller. Det er en kompetanse som er lagt eksklusivt til styret. Styret kan altså ikke delegere slik kompetanse til andre. Mer om de reglene her (side kommer).
Lover
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.)

Forskrifter
Forskrift til forvaltningsloven (forvaltningslovforskriften)