12. des. 2016

Eksamen: Klage over karakterfastsettingen

Det er to mulige former for klage i forbindelse med eksamen. For det første er det mulig å klage over selve karakterfastsettingen, og for det andre er det mulig å klage over saksbehandlingen (formell feil). Her behandles klage over karakterfastsettingen. Klage over saksbehandlingen kommer det mer om siden.

Klage over karakterfastsettingen er regulert i uhl. § 5-3 (4), og det er gjort et viktig unntak i § 5-3 (5). Bestemmelsen i § 5-3 (4) lyder:
En kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas. Ved ny sensurering skal sensorene ikke få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen. Er krav om begrunnelse for karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller gjennomføring av vurderingen fremsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra kandidaten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. Ved bruk av løpende vurdering kan institusjonen bestemme om kandidaten skal fremsette klage etter vurdering av separat prøve, oppgave eller annen vurdering, eller om klage skal fremsettes når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort.
Unntaket, for eksamen, i uhl. § 5-3 (4) lyder:
Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.
Det vil si at det er en del eksamener det ikke er mulig å klage på. For de andre eksamenene er det en del særlige regler for klagesaksbehandlingen, som gjengitt over.

Klagefrist
Klagefristen er satt til tre -3- uker. Det vil si at dersom sensur offentliggjøres på en tirsdag i uke 1, er klagefristen på tirsdagen tre uker senere (i uke 4). Det er flere viktige unntak.

Krav om begrunnelse
For det første utsettes fristen dersom det er krevd begrunnelse. Kandidaten må fremsette krav om begrunnelse innen én -1- uke (jf. uhl. § 5-3 (1), tredje setning). Begrunnelsen skal normalt være gitt innen to -2- uker (jf. uhl. § 5-3 (2), første setning). Klagefristen begynner da å løpe fra den dagen kandidaten har fått begrunnelsen. (Mer om begrunnelse her)

Klage over formelle feil
For det andre utsettes fristen dersom det er klaget over formelle feil. Kandidaten må klage over formelle feil innen tre -3- uker "etter at han eller hun er eller burde vært kjent med det forhold som begrunner klagen" (uhl. § 5-2 (1), første setning). Det ligger i denne bestemmelsen at kandidaten kan klage over feil som kommer frem lenger enn tre uker etter eksamen. Men, for at fristen for klage over karakterfastsetting skal utsettes må "klage over formelle feil [være] fremsatt" (uhl. § 5-3 (4), fjerde setning). Utsatt klagefrist gjelder altså ikke dersom klagen over formelle feil blir fremsatt senere enn den ordinære klagefristen for karakterfastsettingen. I.e.: klage over formelle feil må være fremsatt innen tre uker etter eksamen, for at klagefristen for karakterfastsettingen skal utsettes. Dersom det er gjort begynner klagefristen for klage over karakterfastsettingen å løpe fra den dagen kandidaten har fått endelig avgjørelse på klagen over formelle feil.

Lokale forskrifter
Ved en god del institusjoner er det fastsatt lokale forskrifter som utsetter klagefristen i forbindelse med jule- og sommerferie. Det blir dessverre for omfattende å ta med slike lokale forskrifter her, men de skal være lette å finne for de institusjonene det gjelder.

Form på klagen
Klage over karakterfastsettingen trenger ikke begrunnes. Dersom kandidaten begrunner klagen, skal begrunnelsen uansett IKKE oversendes til klagesensorene.

Klagesaksbehandlingen
Etter en endring i universitets- og høyskoleloven i 2014 er det nå fastsatt tydeligere regler for behandling av klager over karakterfastsettingen. Reglene har som formål å gjøre saksbehandlingen ved ny sensur uavhengig av opprinnelig sensors vurderingsuttrykk. Det er derfor lag til grunn at klagesensorene IKKE skal ha tilgang til:
- den opprinnelige karakteren,
- opprinnelig sensors begrunnelse for karakterfastsettingen, og
- klagers (kandidatens) begrunnelse for klagen.

Generelle krav til saksbehandlingen
Departementet har i forarbeidene uttalt at "[d]ersom institusjonene har utarbeidet skriftlige sensorveiledninger, bør sensor få tilgang til denne. I tillegg kan sensor få tilgang til andre eksamensbesvarelser med karakter som eksempler, og karaktersnitt som kan være et relevant og nyttig hjelpemiddel for klagesensor" (Prop.59 L (2013-2014)). Det er derimot ikke et krav om at slik dokumentasjon skal vedsendes klagen. Likevel må det ses til generelle krav om saksbehandlingen i forvaltningen; som at saken skal være "så godt opplyst som mulig" (fvl. § 17, første ledd, første setning). Det er også et krav om at lignende saker skal behandles likt - den såkalte likhetsgrunnsetningen (Graver, s. 113). Det vil si at to like besvarelser ikke skal gis forskjellig karakter. For å motvirke sistnevnte er det altså åpnet for såkalt nivåkontroll.

Spesielt om sensorveiledning
Det kommer frem av forarbeiden at "i de tilfellene det foreligger sensorveiledning, må disse gjøres tilgjengelig for sensor ved ny sensurering" (Prop.59 L (2013-2014)). Institusjonen kan altså ikke velge å ikke oversende en sensorveiledning dersom det er utarbeidet slike. Årsaken til at det ikke er et absolutt krav å oversende sensorveiledning er at det ikke er et generelt krav om å utarbeide sensorveiledninger ved enhver eksamen.

Spesielt om nivåkontroll
Nivåkontroll er et virkemiddel for å sikre likebehandling av studentene. Generelt bør klagesensorene få tilgang til nivåkontroll, men det er ikke et krav.

Klage over klagesensuren
Uhl. § 5-3 (6) bestemmer at "[k]arakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf [ikke] kan [...] påklages." Det medfører at man ikke kan fremme en ny klage over karakterfastsettingen. Det er derimot anledning til å klage over formelle feil ved klagesensuren dersom det skulle være mangler ved saksbehandlingen eller klagesensorene (jf. uhl. § 5-2).
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005

Forarbeider
Prop.59 L (2013-2014)

Litteratur
Graver (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget

17. nov. 2016

Muntlig eksamen. Generelle og særlige regler.

Det begynner å nærme seg eksamenstid, og reglene for muntlig eksamen blir straks relevante. Muntlig eksamen dekkes i utgangspunktet av samme bestemmelser som eksamen forøvrig, men det er mange viktige avvik fra de generelle bestemmelsene.

Dette er en kort oversikt over noen av de viktigste reglene.

Offentlighet
Muntlig eksamen er som hovedregel offentlig. Universitets- og høyskoleloven § 3-9 (3) lyder:
Den muntlige del av eksamener og prøver skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen av eksamenen eller prøven tilsier noe annet. Styret kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen i det enkelte tilfelle etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat, når tungtveiende hensyn taler for det.
Utgangspunktet er at eksamen er offentlig. Dersom den skal være lukket må det bero på en konkret vurdering av gjennomføringens art. Dersom eksamensformen er uegnet for offentlig gjennomføring kan eksamenen (for alle kandidatene) gjennomføres lukket. F.eks. dersom eksamen er praktisk med bruk av pasienter, eller en labbøvelse som kan være farlig å gjennomføre offentlig.

Eksamen kan også gjennomføres lukket for den enkelte kandidat, dersom kandidaten selv ber om det. Hva som er "tungtveien" og ikke vil nok i praksis variere. En lege- eller psykologattest som sier at kandidaten får nedsatt prestasjonsevne ved offentlig gjennomføring må respekteres. Om kandidatens egenvurdering av det samme er tungtveiende er derimot et åpent spørsmål. Departementet uttalte om en tilsvarende bestemmelse i universitetsloven av 1989 at "Det hender at kandidater kan bli eksaminert også når de er lenket til sykesengen, og det kan være enkelte som vil ha urimelig store problemer med å gjennomføre en muntlig eksamen under påhør av tilhørere. Det er ikke noen grunn til å tro at en slik adgang som den loven nå innfører vil bli misbrukt." Det er intet som tyder på at vektleggingen skal være annerledes nå enn da.

Eksaminasjonen
De generelle reglene for gjennomføring av eksamen gjelder som nevnt tilsvarende for muntlig eksamen, der det ikke kommer frem spesielle unntak. En generell regel man skal være særlig oppmerksom på er at prøvingen skal være upartisk (uhl. § 3-9 (1) første setning):
Universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte.
Dette er ikke til hinder for at eksaminator selv er lærer for kandidatene, men det setter noen begrensninger. Det er klart at eksaminator ikke kan være "part" i saken i forvaltningsrettslig forstand (sml. fvl. § 6, første ledd, bokstav a)).

I uhl § 3-9 (1) første setning må ordet "upartisk" tolkes noe utvidende med tanke på reglene i forvaltningsloven. Dersom eksaminator er lærer for noen, men ikke alle, kandidatene vil det evne å svekke tilliten til eksaminasjonen. I så henseende er det eksaminators vilje til å ta parti med sine egne studenter som er utfordringen (ev. å prøve dem hardere). Ikke at eksaminator selv er direkte part i saken (at eksaminator selv er part i saken er praktisk utelukket).

Upartisk kan også ses på som en avledning av forvaltningsrettens krav til likebehandling (likhetsgrunnsetningen). Bak likebehandlingskravet ligger det en pretensjon om at alle som prøves skal ha like forutsetninger og like muligheter for å lykkes - ut fra de objektive kriteriene. Dersom eksaminator har et nærmere forhold til noen av kandidatenes resultater, men ikke alle, er det klart at forutsetningen svikter. Det kan således representere inhabilitet etter fvl. § 6, andre ledd, første setning.

For at det skal være tale om inhabilitet etter fvl. § 6 andre ledd, første setning må det foreligge "særegne forhold [...] som er egnet til å svekke tilliten til [sensors] upartiskhet" (fvl. § 6, andre ledd, første setning). I vurderingen av om det foreligger inhabilitet skal det blant annet vektlegges om eksaminator har noe å vinne eller tape på utfallet av saken. Vurderingen er dog ikke begrenset til en slik vurdering, og det er rimelig å tolke bestemmelsen i lys av uhl. slik at eksaminator er inhabil dersom hun er lærer for noen menn ikke alle kandidatene.

Det er forøvrig også slik at det må være et visst skille mellom den lærer som kun foreleser til sine studenter, og den lærer som f.eks. er veileder for sine studenter. En lærer som ikke vet hvem som er "sine" studenter er kan neppe sies å være upartisk.

NB: Hvor langt en kan strekke regelen om inhabilitet i fvl. § 6 andre ledd, første setning er på ingen måte klart. Det er store variasjoner i hvordan habilitet praktiseres, og hvor strenge institusjonene ønsker å være i anvendelsen av habilitetskravene.

Sensur
Det samme som er nevnt under eksaminasjon gjelder også for sensorene.

Begrunnelse
Bestemmelsene om begrunnelse for muntlig eksamen avviker fra de generelle bestemmelsene. Uhl. § 5-3 (1) andre setning lyder:
Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om [...] begrunnelse fremsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt.
Bestemmelsen er en videreføring av § 52 i universitetsloven av 1995. Den gang skrev departementet i forarbeidene at "Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om begrunnelse framsettes på stedet, hvis ikke måtte sensorene ta notater med sikte på å kunne gi slik begrunnelse senere" (s. 78). Bestemmelsen bygger på en oppfatning av at kandidatene alltid får vite sensuren like etter den muntlige eksaminasjonen. I så måte er det en fornuftig regel. Dersom kandidatene derimot ikke får vite resultatet like etter eksamen er avsluttet virker kravet ufornuftig. Det er ikke regulert noen særlig sensurfrist i uhl. og dette fremstår som noe usammenhengende. Bestemmelsen slik den er utformet må etter mitt syn leses slik at det må fremsettes krav om begrunnelse umiddelbart, dersom kandidaten får vite resultatet umiddelbart etter eksamen er over. Dersom sensur først foreligger tre uker etter eksamen må de ordinære reglene om begrunnelse gjelde.

Klage over karakterfastsetting
Den vanlige klagefristen for klage over karakterfastsetting gjelder ikke for muntlig eksamen. Uhl. § 5-3 (5) første setning lyder:
Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.
Klage over karakterfastsettingen ved bruk av muntlig eksamen er derved effektivt avskåret.

Klage over formelle feil ved eksamensavviklingen
Reglene om klage over formell feil ved eksamensavviklingen i uhl. § 5-2 gjelder også for muntlig eksamen.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.) 1994
Lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler (universitetsloven) 1989

Forarbeider
Ot.prp.nr.62 (1988-1989)
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)
Ot.prp.nr.79 (2003-2004)

Litteratur
Bernt (2006) Universitets- og høyskoleloven av 2005 - med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget
Graver (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget
Woxholth (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

13. nov. 2016

Rett til å gå opp til eksamen. Generelle og spesiell krav.

Retten til å gå opp til eksamen er regulert i universitets- og høyskoleloven § 3-10. Bestemmelsen lyder:
§ 3-10. Rett til å gå opp til eksamen
(1) Den som oppfyller kravene til opptak, jf. § 3-6, og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet.

(2) Oppmelding etter denne paragraf kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis.

(3) Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, og kan fastsette særskilt oppmeldingsfrist for kandidater som går opp til eksamen uten å være tatt opp som student.

(4) Styret kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen eller eventuell egenbetaling fastsatt for studiet eller faget. Departementet kan gi forskrift om egenbetaling etter denne bestemmelsen.
Utgangspunktet for å få lov til å gå opp til eksamen er at en oppfyller kravene for å bli tatt opp som student. Ut over det generelle kvalifikasjonskravet kan den enkelte institusjonen fastsette krav som er spesielle for det enkelte studiet og for det enkelte emnet (i loven omtalt som fag). Andre setning i annet ledd gir den samme rettigheten til alle som oppfyller kravene, uavhengig av om personen er tatt opp som student ved institusjonen eller ikke. Alle som oppfyller kravene vil altså ha rett til å gå opp til eksamen. I praksis vil derimot de spesielle kravene knytte til det enkelte studium og emne sette begrensninger for hvem som i realiteten kan gå opp til eksamen.

Med departementets egne ord: "[...] de krav som gjelder mht. avlagte eksamener, gjennomførte kurs og praksis må være oppfylt" (ot.prp.nr.85 (1993-1994), s. 68).

Bestemmelsen sier i første rekke at kandidaten må tilfredsstille kravene for opptak i henhold til § 3-6. I all hovedsak er det tale om generell studiekompetanse. I tillegg er det lagt til en begrensning knytte til det enkelte studium. Denne begrensningen knyttes til spesielle opptakskrav, som f.eks. fordypningsfag i matematikk, fysikk, språk, etc. fra videregående. Begge disse kravene gjenspeiler altså at de som ønsker å ta det enkelte emne må tilfredsstille kravene som stilles til egne studenter for å ta emnet.

I henhold til generelle prinsipper i forvaltningen skal kravene anvendes til fordel for studenten, der det er interne forskjeller. Vi kan se for oss et innføringsemne i matematikk på et realfaglig fakultet - som er obligatorisk for alle studentene ved fakultetet. Det gitte fakultetet tilbyr ett studie uten krav til realfag i opptakskriteriene. Forøvrig stilles det krav om realfagsfordypning for opptak til alle andre studium ved fakultetet. Siden emnet er tilgjengelig for alle studentene ved fakultetet skal det legges til grunn at den eksterne kandidaten som ønsker å ta emnet ikke behøver å ha realfagsfordypning fra videregående. En skal altså legge til grunn de krav som er gunstigst for kandidaten.

De spesielle kravene knyttet til hver enkelt emne kan deles inn i to kategorier. For det første kan det være gitt krav for å melde seg opp i emnet. For det andre kan det være gitt krav om obligatoriske aktiviteter i løpet av emnet.

Fra eksempelet over kan vi anta at det for å melde seg opp til innføringsemnet i matematikk ved det realfaglige fakultetet er gitt forkunnskapskrav. For eksempel kan det være angitt at som forkunnskapskrav at kandidatene må a) ha fordypning i matematikk fra videregående, eller b) ha gjennomført et spesifisert introduksjonsemne i matematikk ved fakultetet. Vi ser da at selv om kandidaten i utgangspunktet ikke behøver fordypning i realfag for å melde seg opp i emner ved fakultetet, vil det for dette emnet likevel være et spesifikt krav om det.

Dersom kandidaten har gjennomført et emne som gir tilsvarende kompetanse som introduksjonsemnet et annet sted kan hun likevel krev oppmelding. Det skal jeg skrive mer om i et senere innlegg.

Den andre kategorien krav knyttet til det enkelte emne var krav som må gjennomføres i løpet av emnets undervisningstid. Det er presisert i bestemmelsens andre ledd at oppmelding "[...] kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis." Dette er forøvrig det samme som kravet i første ledd, men lovgiver har sett det nødvendig å presisere at kravet også gjelder for kandidater som ikke er studenter ved det aktuelle studium.

Hvilke deler av undervisningen som er obligatorisk kommer frem av den enkelte emnebeskrivelse. Det er stor variasjon fra emne til emne om hvilke obligatoriske elementer som må gjennomføres. Det er også enkelte føringer for hvilke aktiviteter som kan være obligatoriske. Mer om det i et senere innlegg.

Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, men kan ikke i medhold av denne kompetansen gi bestemmelser som strider med retten til kandidatene etter første og andre ledd. Det mest praktiske for kandidater som ikke er studenter ved studiet er at styret kan fastsette en frist for å melde seg opp, og kan fastsette et vederlag for å få lov til å ta eksamen. Sistnevnte kalles vanligvis et privatistgebyr, og kandidatene som går opp til eksamen mot vederlag kalles privatister.
Lover
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)

Forarbeider
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)

9. nov. 2016

Sensurfrist. Frister for sensur ved eksamen i november og desember 2016

Tidligere har jeg skrevet et innlegg om hvordan reglen for sensurfrist i universitetets- og høyskoleloven er. For å gjøre det enklere for både studentene og de ansatte kommer det her en oversikt over nøyaktige sensurdatoer for november og desember 2016.

NOVEMBER
Mandag Tirsdag Onsdag Torsdag Fredag Lørdag Søndag
E: 1
S: 22/11
E: 2
S: 23/11
E: 3
S: 24/11
E: 4
S: 25/11
E: 5
S: 28/11
E: 6
S: 28/11
E: 7
S: 28/11
E: 8
S: 29/11
E: 9
S: 30/11
E: 10
S: 1/12
E: 11
S: 2/12
E: 12
S: 5/12
E: 13
S: 5/12
E: 14
S: 5/12
E: 15
S: 6/12
E: 16
S: 7/12
E: 17
S: 8/12
E: 18
S: 9/12
E: 19
S: 12/12
E: 20
S: 12/12
E: 21
S: 12/12
E: 22
S: 13/12
E: 23
S: 14/12
E: 24
S: 15/12
E: 25
S: 16/12
E: 26
S: 19/12
E: 27
S: 19/12
E: 28
S: 19/12
E: 29
S: 20/12
E: 30
S: 21/12

DESEMBER
Mandag Tirsdag Onsdag Torsdag Fredag Lørdag Søndag
E: 1
S: 22/12
E: 2
S: 23/12
E: 3
S: 27/12
E: 4
S: 27/12
E: 5
S: 27/12
E: 6
S: 27/12
E: 7
S: 28/12
E: 8
S: 29/12
E: 9
S: 30/12
E: 10
S: 2/1
E: 11
S: 2/1
E: 12
S: 2/1
E: 13
S: 3/1
E: 14
S: 4/1
E: 15
S: 5/1
E: 16
S: 6/1
E: 17
S: 9/1
E: 18
S: 9/1
E: 19
S: 9/1
E: 20
S: 10/1
E: 21
S: 11/1
E: 22
S: 12/1
E: 23
S: 13/1
E: 24
S: 16/1
E: 25
S: 16/1
E: 26
S: 16/1
E: 27
S: 17/1
E: 28
S: 18/1
E: 29
S: 19/1
E: 30
S: 20/1
E: 31
S: 23/1

Lykke til med eksamen og sensur!

28. okt. 2016

Skikkethetsvurdering. Kan studenter varsle anonymt?

Innledningsvis finner jeg behov for å presisere at endringen av skikkethetsforskriften 1. juli 2016 ikke endret innholdet i bestemmelsen om varsling. Rettstilstanden er dermed den samme som før 1. juli 2016.

Hjemmel
Reglene for varsling er gitt i forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften) § 9. Selve forskriften er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 4-10 (6). Reglene om anonymisering er gitt i forvaltningsloven § 19, annet ledd, bostav b).

Reglene for varsling
Bestemmelsen om varsling finner vi altså i skikkethetsforskriften § 9. Den lyder:
§ 9.Tvilsmelding
Tvil om en students skikkethet meldes skriftlig til institusjonsansvarlig. Den som leverer tvilsmelding, regnes ikke som part i saken.

Tvilsmeldinger som er åpenbart ugrunnet skal ikke behandles av institusjonsansvarlig.
Bestemmelsen er kort og inneholder ikke særlige regler for levering av anonym tvilsmelding. I forklaringen til forskriften skriver departementet i rundskriv F-07-16:
Til § 9 Tvilsmelding
Alle som er i kontakt med studenten kan levere inn tvilsmelding, og det er ikke begrensninger når det gjelder hvem som kan levere tvilsmeldinger. Institusjonsansvarlige skal ikke behandle innleverte tvilsmeldinger som er åpenbart ugrunnet.

Den som leverer tvilsmelding, regnes ikke som part i saken.

Meldingen kan eventuelt gis anonymt, men det vil være en fordel for institusjonen å vite hvem som har sendt meldingen av hensyn til muligheten for å innhente mer informasjon. Institusjonen må også vurdere anonyme meldinger.

I noen tilfeller vil den som leverer en tvilmelding ønske at den meldingen gjelder ikke får vite hvem som meldte tvil. Studenten som tvilsmeldingen gjelder, har imidlertid rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, se forvaltningsloven § 18. Dette innebærer at studenten i utgangspunktet har rett til å få vite hvem som har levert tvilsmeldingen. Anonymisering av melder kan bare gjøres der særlige grunner taler for det, se nærmere forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. Det skal tas hensyn til hvilke konsekvenser det vil ha for den som har levert tvilsmelding om vedkommendes identitet blir kjent, for eksempel om det kan være fare for gjengjeldelse. Det skal også vektlegges om det er av vesentlig betydning for studenten det er varslet tvil om, å få opplysningen for å kunne vareta egne interesser i saken. Eksempler fra forvaltningspraksis viser at der foreldre har klaget på barns lærere, er unntak fra innsyn gitt fordi det har vært frykt for represalier og fordi det ikke har vært ev vesentlig betydning for læreren å vite hvem av foreldrene som har klaget. Før det eventuelt gis innsyn i informasjon som kan røpe melders identitet, bør tvilsmelderen få anledning til uttale seg.
Rundskrivet gir ikke hjemmel til å behandle tvilsmeldinger anonymt i seg selv. Det vises til bestemmelsene i forvaltningsloven (fvl.) § 19, annet ledd, bokstav c. Videre gis det noe veiledning på hvordan en bør vekte behovet for å holde melderens identitet skjult.

Anonym tvilsmelding
Bestemmelsen som kan gi grunnlag for å holde en tvislmelding anonym finner vi i fvl. § 19, annet ledd, bokstav b:
§ 19. (innskrenket adgang til visse slags opplysninger).
[...]
Med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder
[...]
b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.
Departementet viser i rundskrivet til at "særlige grunner" kan være fare for gjengjeldelse mot melder. Eksemplet med lærer, foreldre og elev er ikke direkte anvendbart på en student. Det vil skjelden (eller aldri) være tale om indirekte gjengjeldelse i skikkethetssaker. De nevnte hensynene "om det kan være fare for gjengjeldelse" og "om det er av vesentlig betydning for studenten det er varslet tvil om, å få opplysningen" om melders identitet, må settes opp mot hverandre i det konkrete tilfellet.

Andre hensyn
Justisdepartementet har åpnet for at en også kan vektlegge hensynet til muligheten for å få tips, når en vurderer anvendelsen av anonym varsling. Lovavdelingen skriver i en uttalelse om anonym varsling (under et annet rettsområde) at "[v]urderingen av om opplysninger om en kildes identitet kan unntas fra partsoffentlighet etter § 19 annet ledd bokstav b, vil ut fra dette bero bl.a. på hvilke konsekvenser innsyn vil ha for kilden, hvilken betydning det må antas å ha for [...]utvalgets håndheving og kontroll at utenforstående kan melde fra til utvalget uten å risikere å få sin identitet gjort kjent for den meldingen gjelder, og på den annen side partens interesse i å få opplyst tipserens identitet for å kunne ivareta sine interesser i saken."

Det er også her melderens behov for å kunne skjule sin identitet som veies opp mot partens interesse i å få kjent melderens identitet. I tillegg mener lovavdelingen at forvaltningen har mulighet til å tillegge behovet for "håndheving og kontroll" noe vekt, der det forventes at anonym melding vil gi forvaltningen styrket mulighet for håndheving og kontroll.

Vesentlig betydning
Det er kun anledning til å anvende tilbakeholdsmuligheten i fvl. § 19, annet ledd, bokstav b, dersom opplysningen ikke er av vesentlig betydning for den saken gjelder. Dersom kjennskap til melderens identitet er nødvendig for å kunne motsi innholdet i meldingen (kontradiksjon) er muligheten for tilbakehold (anonym melding) avskåret.

Gjengjeldelse
Vurderingen av om kjennskap til melderens identitet fører til berettiget frykt for gjengjeldelse kommer først etter at det er klart at den meldingen gjelder ikke har et vesentlig behov for å kjenne melderens identitet. Den videre vurderingen bygger i hovedsak på om det er berettiget frykt for gjengjeldelse.

Mulighet for gjengjeldelse
Rundskrivets eksempel på gjengjeldelse er ikke anvendbart på skikkethetssaker i seg selv. Derimot gir det et klart bilde av hvordan gjengjeldelse oppfattes i forvaltningen. Dersom det skal være tale om gjengjeldelse må melder eller dennes nærstående være i en slik posisjon at den saken angår har mulighet til å gjengjelde (gjøre hevn). En lærer har mulighet til å hevne seg på foreldrene via barnet. En student har i utgangspunktet ikke mulighet til å hevne seg på en medstudent i form av å være medstudent. Der melder og den saken gjelder er likestilte er det i utgangspunktet ikke frykt for gjengjeldelse.

Vurderingen over bygger også på gjengjeldelsens karakter. En gjengjeldelse er ikke at den saken gjelder mister respekten for eller ikke liker melder etter at melderens identitet er gjort kjent. Det må være et element som forulemper melder, dersom det skal være tale om gjengjeldelse. I utgangspunktet er det altså ikke mulighet for å holde melderens identitet skjult, dersom én student leverer tvilsmelding på en annen student.

Annen berettiget frykt
Den berettigede frykten er oppfylt dersom det allerede (som over) er etablert at den saken gjelder er i en slik posisjon at melder eller noen av melderens nærstående kan forulempes av den saken gjelder. Dersom det ikke er tilfellet må det være andre årsaker til at melderens identitet skal holdes hemmelig. Berettiget frykt vil da gjerne være berettiget i form av frykt for vold eller liknende. Vi kan for eksempel se for oss at student A leverer tvilsmelding på student B etter at A har sett B slå og sparke en pasient uten språk. Det vil da være berettiget frykt for gjengjeldelse i form av vold dersom student B (den saken gjelder) får kjennskap til B (melder) sin identitet - forøvrig vil det i en slik sak være av vesentlig betydning for den saken gjelder å kjenne melderens identitet for å kunne motsi anklagene. Det vil altså selv om det foreligger berettiget frykt for gjengjeldelse ikke være mulig å holde melderens identitet skjult.

Oppsummering
Kort oppsummert er det altså ikke mulig å holde melderens identitet skjult for den saken gjelder dersom det er av vesentlig betydning for den saken gjelder å kjenne til melderens identitet. Dersom det ikke er av vesentlig betydning kan melderens identitet holdes skjult dersom det er berettiget frykt for gjengjeldelse.

Ad: Muligheten til å avsløre melderens identitet
Det er institusjonen som avgjør om melderens identitet skal holdes skjult for den saken gjelder eller ikke. Departementet har i rundskrivet skrevet at "[f]ør det eventuelt gis innsyn i informasjon som kan røpe melders identitet, bør tvilsmelderen få anledning til uttale seg." Uttalelsen er for svak. Dersom melder har forutsatt at meldingen er anonym vil det regnes som et enkeltvedtak overfor melder om identiteten til melder likevel blir kjent (jf. fvl. § 2, første ledd, bokstav b). Melder har da rett til å uttale seg - "bør [...] få anledning til" må leses som "skal [...] få anledning til." Vedtaket om melderens identitet skal gjøres kjent for melder må altså ses på som en egen "sak" i forvaltningsrettslige termer.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)

Forskrifter
Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften)

Rundskriv
Rundskriv F-07-16

Uttalelser
Justisdepartementets lovavdeling: JDLOV-2009-8027

Litteratur
Bernt, JF; Rasmussen, Ø (2010) Frihagens forvaltningsrett - bind 2. Bergen: Fagbokforlaget
Graver, HP (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget
Woxholt, G (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

26. okt. 2016

Begrunnelse. Krav til innhold i begrunnelse for karakterfastsetting

Det er opp til sensor å avgjøre om begrunnelse skal gis muntlig eller skriftlig. Kravene til begrunnelsens innhold vil uansett være de samme, og det er innholdskravene som behandles i dette innlegget.

Begrunnelsens innhold
Kravene til begrunnelsens innhold er kodifisert i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 (2) andre setning: "I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn for bedømmelsen og for bedømmelsen av kandidatens prestasjon." Dette er en direkte videreføring av universitetsloven (univl.) § 52. 2. andre setning. Bestemmelsen ble tatt inn i loven ved vedtak av univl. 1995. Av forarbeidene fremgår det at: "[...] innholdet av begrunnelsen er nytt, men innebærer bare en konkretisering av de generelle prinsipper i forvaltningsloven § 25." (Ot.prp.nr.85 (1993-1994)). Det er altså forutsatt i forarbeidene at kravene til begrunnelse i uhl. er de samme som kravene til begrunnelse i forvaltningsloven (fvl.).

Forvaltningsloven § 25 lyder:
§ 25. (begrunnelsens innhold).
I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.

I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.
Bestemmelsen er utformet i tre ledd slik at de enkelte ledd gir krav om forskjellige deler av en begrunnelse. Første ledd gjelder rettsgrunnlaget for vedtaket, andre ledd gjelder de faktiske forholdene og tredje ledd gjelder utøvelsen av skjønn.

Reglene vedtaket bygger på
I utgangspunktet skal det vises til de regler vedtaket bygger på. Når det kommer til sensur av eksamen eller forprøve bygger de primært på uhl. og videre på forskrifter og emnebeskrivelser. Det må kunne forventes at den enkelte student har satt seg inn i og kjenner til fagkravene som gjelder for det enkelte emne ved eksamen, forprøve, e.l. Det er altså ikke nødvendig å vise til emnebeskrivelsen når begrunnelsen skal utferdiges.

Det følger av andre setning at innholdet i regelen skal gjengis dersom det er "[...] nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket." Dette kravet oppfylles best ved å henvise til utdrag av emnebeskrivelsen der det er relevant. Selv om det i forutsettes at kandidaten kjenner emnebeskrivelsen må en altså likevel gjengi de deler av emnebeskrivelsen som er relevant for den konkrete vurderingen - dersom en kan anta at det er nødvendig for å gjøre kandidaten i stand til å forstå vurderingen.

De faktiske forholdene
De faktiske forhold i forbindelse med eksamen er eksamensbesvarelsen. Kandidaten har i praksis fått med seg en kopi av eksamensbesvarelsen (bakerste gjennomslagsark ved skriftlig eksamen eller kopi på epost ved digital eksamen). Det er ikke nødvendig å gi kandidaten flere kopier av besvarelsen - det må forventes at kandidaten selv tar vare på sin kopi.

Skjønn
Bedømmelsen av eksamen er i hovedsak en skjønnsmessig vurdering. Det er således bestemmelsen om begrunnelse for utøvelse av skjønn som er av størst betydning ved begrunnelse av eksamen. Andre setning i tredje ledd medfører at begrunnelsen dersom det er gitt sensorveiledning kan være meget kort. I hovedsak er det etter bestemmelsens ordlyd tilstrekkelig å vise til sensorveiledningen. Dersom det eksisterer en sensorveiledning skal denne også legges ved begrunnelsen - eller det skal i det minste vises til et sted hvor denne finnes (en generell henvisning til institusjonens nettadresse er ikke tilstrekkelig).

Dersom det ikke er gitt sensorveiledning skal hovedhensynene for vurderingen gjengis. At det i lovteksten står "bør nevnes" er i praksis blitt tolket strengt, slik at det skal mye til for at en ikke behøver å nevne hovedhensynene (Woxholth).

I forarbeidene er det presisert, med et utdrag fra innstillingen om begrunnelse for skjønn at "[...] begrunnelsen skal gjøre det mulig å kontrollere innen rimelige grenser at likhetsgrunnsetningen ikke er krenket eller at det ikke foreligger misbruk av myndighet" (Ot.prp.nr.38 (1964-1965)). Det medfører at begrunnelsen - selv om det foreligger sensorveiledning - må gi noe informasjon om hva sensor har vurdert for å komme frem til den karakteren som er gitt. Begrunnelsen må her gis på en slik måte at dersom samtlige studenter ved en eksamen ber om begrunnelse, så skal de på bakgrunn av de samlede begrunnelse forstå hvorfor de har fått forskjellige eller like karakterer.

I senere forarbeider har departementet påpekt at "[...] bestemmelsene i fvl § 25 andre ledd ikke pålegger forvaltningsorganene en plikt til å gi en fullstendig og detaljert redegjørelse for alle sider av saksforholdet i den enkelte sak" (Ot.prp.nr.75 (1993-1994)). Den begrunnelsen som gis behøver altså ikke å gå i dybden på den aktuelle besvarelsen. Det samme kan ikke sies om selve saksbehandlingen - sensor skal gjøre en grundig vurdering uavhengig av kravene til begrunnelse. Loven må da forstås slik at en enkel og kortfattet begrunnelse ikke er et uttrykk for at sensors vurdering av besvarelsen har vært enkel og kortfattet.

Oppsummering
Slik reglene i forvaltningsloven og universitets- og høyskoleloven er utformet skal begrunnelsen for vurderingen i hovedsak inneholde:
  1. Gjengivelse av de deler av emnebeskrivelsen som er nødvendig for å forstå vedtaket.
  2. Hensynene som ligger bak vurderingen - herunder henvisning til sensorveiledning.
  3. Utfyllende opplysninger for å gjøre det mulig å se at besvarelser ved samme eksamen er vurdert på like vilkår.
Generelt skal begrunnelsen sette kandidaten i stand til å forstå hvorfor den aktuelle besvarelsen er bedømt med den karakteren den er gitt.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.)

Forarbeider
Ot.prp.nr.38 (1964-1965)
Ot.prp.nr.3 (1976-1977)
Ot.prp.nr.75 (1993-1994)
Ot.prp.nr. 85 (1993-1994)
Ot.prp.nr.79 (2003-2004)

Litteratur
Woxholth (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

1. okt. 2016

Sensurfrist. Når skal studentene ha fått beskjed om vurderingen på eksamen?

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 (4) regulerer sensurfristen i første setning. Utgangspunktet er ganske klart: "Sensuren skal foreligge innen tre uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid." Bestemmelsen er lik som i den foregående universitetsloven (univl.) § 50 nr 4. første setning.

NB! Styret ved institusjonen har enkelte muligheter til å vedta lengre sensurfrist. Det blir behandlet i et annet innlegg.

Tre uker er tre uker
Utgangspunktet er altså tre -3- uker. Det er ingen holdepunkter, hverken i forvaltningsretten generelt eller universitets- og høyskoleretten spesielt for å beregne fristen i noe annet enn uker. Snarere tvert om. Det vil si at en lokal bestemmelse om at fristen er 15 virkedager ikke er gyldig. Fristen er tre uker, ikke 15 virkedager.

Fristen skal beregnes etter vanlige fristberegningsmetoder i forvaltningen. Sagt med ordene i domstolloven § 148 annet ledd første setningen skal "[f]rister, som er bestemt efter uker (...) ender paa den dag i den sidste uke (...) som efter sit navn (...) svarer til den dag, da fristen begynder at løpe." Det vil si at dersom eksamen er på en tirsdag, skal sensur foreligge senest tirsdagen tre uker etter.

"Særlige grunner"
Loven åpner for at sensuren kan utsettes dersom "særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid." Det er ikke åpenbart etter lovens ordlyd hva som menes med særlige grunner. For å få noe veiledning kan (og skal) det ses til forvaltningslovforskriften. § 39 lyder:
Forsinkelse som skyldes særegne forhold
Dersom saksbehandlingen blir forsinket på grunn av særegne forhold som forvaltningsorganet ikke kan klandres for, løper ikke fristen så lenge forsinkelsen varer. Dette gjelder bl.a. forsinkelse som skyldes
    a) at en offentlig eller privat instans ikke har gitt opplysninger innen en rimelig frist fastsatt av organet, og fristoverskridelsen er vesentlig
    b) at sakens særegne karakter gjør det nødvendig å innhente tilleggsopplysninger
    c) at det på et sent stadium i saksbehandlingen oppstår et uventet behov for å innhente opplysninger
    d) at en betydelig og uventet økning i saksmengden inntrer brått
    e) at vesentlige endringer i bemanningen gjør det uforholdsmessig vanskelig å oppfylle fristen.

Dersom det særegne forholdet bare forsinker saken for enkelte av partene i saken, løper fristen for de øvrige partene.

Dersom det oppstår forsinkelse som nevnt i første ledd, skal partene varsles i den grad dette følger av reglene om foreløpig svar i forvaltningsloven § 11a.

Forskriften er ikke uttømmende, og det kan være naturlig å se til andre grunner for å utsette sensur av særlige grunner. Den mest praktiske er sykdom hos sensor. Ferie hos sensor eller liknende er derimot ikke særlig grunn.

Forskriftens annet ledd er viktig i saker der det er mistanke om fusk hos én eksamenskandidat ved gruppeeksamen. Med mindre forholdet umuliggjør sensur for de resterende skal de ha sensur innen den ordinære treukersfristen. Mistanke om fusk vil forøvrig representere en særlig grunn, og gi grunnlag for utsatt sensurfrist.

Helger og helligdager
Forvaltningslovforskriften behandler helger og helligdager slik at "[D]ersom saksbehandlingsfristen løper ut på en lørdag, helligdag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helligdag, forlenges fristen til nærmeste virkedag" (§ 41). Dette er særlig praktisk i forbindelse med jul. Dersom fristen forfaller 25. eller 26. desember (1. og 2. juledag) utsettes fristen til 27. desember, tilsvarende utsettes fristen som forfaller 1. januar (1. nyttårsdag) til 2. januar. Hverken 24. desember (julaften) eller 31. januar (nyttårsaften) er ren helligdag, og sensurfrister som forfaller på disse dagene skal holdes.

I praksis vil det si at eksamen holdt 3. desember har sensurfrist 24. desember mens eksamen avholdt 4. eller 5. desember har sensurfrist 27. desember. Tilsvarende har eksamen holdt 11. desember sensurfrist 2. januar.

Dersom 27. desember eller 2. januar faller på en lørdag eller søndag utsettes fristen ytterligere til første påfølgende virkedag, som alltid vil være førstkommende mandag.

Det er ikke tillatt å utsette sensurfristen fordi den faller i romjulen. Ei heller er det tillat å utsette fristen fordi det er helligdager i sensurperioden. Det er kun tillatt å utsette fristen dersom fristen forfaller på en helligdag, som nevnt over.

Andre unntak
Uhl. § 3-9 (4) åpner for at styret kan fastsette lengre sensurfrister i enkelte tilfeller. Det er en kompetanse som er lagt eksklusivt til styret. Styret kan altså ikke delegere slik kompetanse til andre. Mer om de reglene her (side kommer).
Lover
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.)

Forskrifter
Forskrift til forvaltningsloven (forvaltningslovforskriften)