15. jan. 2017

Gruppeeksamen og klage. Lovens rammer og institusjonenes etterlevelse

Redigert 10. februar 2016, klokken 09.45. I dette innlegget tar jeg for meg rammene for gruppeeksamen slik de fremgår av bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven (uhl.), forvaltningsloven (fvl.) og generelle prinsipper i forvaltningsretten. Under vil jeg gå raskt gjennom rammene for selve eksamensordningen før jeg går videre til det jeg mener er av størst interesse - klage på karakter ved gruppeeksamen.

Definisjon
Gruppeeksamen vil si en eksamen der to eller flere eksamenskandidater står sammen om produktet som leveres til vurdering (sensur). Produktet kan være skriftlig, muntlig, praktisk, etc. Det vesentlige for å definere noe som en gruppeeksamen er altså ikke formen på eksamen, men at flere kandidater er solidarisk ansvarlig for produktet. Uhl. har derimot ingen særlig bestemmelse om gruppeeksamen. Gruppeeksamen følger altså nøyaktig de samme reglene som andre vurderingsformer.

Rammene for eksamen fremgår av uhl. § 3-9 (1), første setning:
Universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte.
Bestemmelsen åpner i seg selv for at gruppeeksamen er en mulig vurderingsform. Det er likevel noen rammer som må leses ut av de generelle premissene for kandidatene i uhl., som igjen legger rammer for forståelsen av § 3-9 (1), første setning.

Rammer
Universitets- og høyskoleloven er klar på at kandidatene er tatt opp som individer ved institusjonen. Rettighetene studentene har i forbindelse med undervisning, eksamen, sensur og klage er individrettigheter. Det gjelder også når institusjonene avvikler gruppeeksamen. Utfordringen ved utforming av gruppeeksamen består i å bevare individrettighetene innenfor rammene av det som er "faglig betryggende" etter den siterte bestemmelsen. For eksempel vil en gruppe på to studenter der den ene studenten tydelig er en A-student, og den andre tydelig er en E-student kunne komme i konflikt med retten til å bli vurdert basert på egne prestasjoner. Dersom det er mulig å skille vurderingsuttrykket mellom gruppemedlemmene kan en likevel være innenfor rammene av loven. Dersom studentene i en slik gruppe vurderes likt vil det derimot danne grunnlag for formell feil.

Vi kan se på gruppeeksamen på flere måter. En utfordring er gruppestørrelsen. En gruppe er fra to personer og oppover. Men er det tillatt å ha grupper på fire personer, seks personer, ti personer, eller hele klassen som en gruppe? Loven setter ingen klar begrensning. Igjen kan vi se tilbake til den siterte bestemmelsen. Gruppen kan i teorien være hele klassen - dersom institusjonen kan garantere at det er faglig forsvarlig. Det kan for eksempel være tilfelle der vurderingsuttrykket er bestått / ikke bestått; ved bruk av karakter A til F kan det være langt verre å håndtere store grupper innenfor rammene av loven.

Klage på karakter ved gruppeeksamen
Det er ingen spesielle regler i uhl. for behandling av klage i forbindelse med gruppeeksamen. Klage over karakterfastsettingen skal derfor gjennomføres slik beskrevet i uhl. § 5-3 (4). Selve retten til å klage fremgår av første setning:
En kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort.
Dette er også en individrett. Her er det flere institusjoner som bryter loven! Som eksempel vil jeg trekke frem NTNU og NHH. I forskrift om studier ved NTNU § 6-2 (3) står det at "[v]ed klage på karakter på felles besvarelse, der det gis én felles karakter, må samtlige studenter i gruppa samtykke og undertegne klagen." Tilsvarende forskrift om eksamen ved NHH § 18 5. "Ved klage på karakterfastsettingen på gruppearbeid, der det gis en felles karakter, må alle studentene samtykke i og undertegne klagen." Dette er utvilsomt et inngrep i den individuelle klageretten som strider med uhl.

Sivilombudsmannen behandlet et tilstøtende spørsmål i en uttalelse 14. august 2012. Saken gjaldt ikke klage over karakterfastsettingen, men en annen klagerett ved institusjonene. Prinsippene i Sivilombudsmannens uttalelse er gyldige også for klage over vurderingsuttrykket.

Klageretten i uhl. er en særlig klageordning som deler klageretten ved eksamen i to. Én del for vurderingsuttrykket, og én del for formelle feil. Tilpasningen er gjort i loven, nettopp fordi inngrep i klageretten i forvaltningen må gjøres i lov eller av kongen (departementet). Denne kompetansen ligger altså ikke hos institusjonene. Inngrep i klageretten kan ikke gjøres i lokal forskrift. Av det følger at de nevnte bestemmelsene i reglementet til NTNU og NHH mangler lovhjemmel, og således er ugyldige. I tillegg strider de direkte mot ordlyden i uhl. § 5-3 (4), første setning. Således er bestemmelsene også ulovlige.

Resultatet av klagesensuren
Dersom én kandidat krever klagesensur vil vedtaket om endring av karakter i utgangspunktet gjelde denne kandidaten alene. Igjen kan vi se tilbake på utgangspunktet for vurderingen. Selve vurderingen er en individrettighet som speiler individets prestasjoner. Det er derfor i seg selv ikke problematisk å gi kandidatene forskjellig karakter. Derimot vil likhetsprinsippet i forvaltningen (prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt) medføre at de andre kandidatene (de som ikke har klaget) har rett på samme karakter. Institusjonen kan på eget tiltak sette opp karakteren til disse kandidatene. Institusjonen kan derimot ikke sette disse kandidatene ned i karakter dersom klagen fører til dårlige karakter for den kandidaten som har klaget. Fvl. § 35, første ledd, bokstav a - som lyder "Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom [...] endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser [...]" - setter en effektiv stopper for å sette kandidater ned i karakter dersom de ikke har klaget.

Det kan virke som det er dette institusjonene (deriblant NTNU og NHH) vil unngå med å kreve at gruppen klager samlet. Selv om en slik intensjon vil være forståelig er ordningene med krav om felles klage likevel i strid med både klageordningen i forvaltningen generelt og klageretten i uhl. spesielt. Intensjonene legitimerer ikke i seg selv en slik ordning - det kreves klar lovhjemmel.

Et interessant spørsmål - som såvidt jeg kjenner til er uavklart - er om den studenten som klager og blir satt ned i karakter kan kreve å få beholde opprinnelig karakter i medhold av likhetsprinsippet. Det er en problemstilling jeg ikke vil gå nærmere inn på her.

AD: Prof. Dr. jur. Jan Fridthjof Bernt har i en sak i nettavisen Khrono gått gjennom praksisen. Det viktigste for studentrettigheter.no er å gi informasjon om hva som er riktig, ikke hvem som har rett. En oppdatering følger derfor like under:

Regelen, slik Bernt tolker den, vil medføre at alle kandidatene får samme karakter. I praksis vil det si at dersom én klager og klagen fører til omgjøring, vil omgjøringen gjelde alle kandidatene selv om omgjøringen er negativ (altså selv om de da går ned i karakter). Årsaken er at det er det faglige skjønnet som endres, og at det således må gjelde alle studentene.

Det er i dag én institusjon som følger Bernt sin tolkning, og fire som endrer karakteren kun for den kandidaten som har klaget. Selv om begge alternativene synes å kunne tolkes ut av det aktuelle lovverket, mener Studentrettigheter.no at det er mye som taler for Bernt sin tolkning. Dette skal nok bli greid ut i et senere innlegg!


Oppsummering
Kort oppsummert er det ingen juridiske hindringer for å gjennomføre gruppeeksamen, men institusjonen skal sikre at vurderingen er faglig betryggende for den enkelte kandidat. Institusjonen skal også sikre klageretten til den enkelte kandidat (og her er det flere institusjoner som faller gjennom). Til sist kan en oppleve at kandidater vil få forskjellig karakter på samme gruppeeksamen etter klagesaksbehandling.

Kommentar
Dette er første gang jeg har pekt direkte på feil hos enkeltinstitusjoner på denne siden. Jeg håper det vil føre til at institusjonene selv, de studenttillitsvalgte der, eller studentombudene ved disse institusjonene vil ta opp utfordringene lokalt. Forhåpentligvis vil det føre til en styrking av studentenes rettigheter.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005

Uttalelser
Sivilombudsmannens uttalelse 14. august 2012

Litteratur
Graver (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget

3. jan. 2017

Formell feil ved eksamen. Klage og klagefrist

Formelle feil er feil ved for eksempel oppgavegivningen, eksamensavviklingen eller sensuren. Feilen kan både medføre en fordel og en ulempe for kandidatene. Departementet nevner for eksemepl som fordel, "hvis eksamensoppgavene har vært kjent blant studentene på forhånd", og som ulempe "støy eller lignende i eksamenslokalet, for kort tid på eksamen, eller en uklarhet eller feil i eksamensoppgaven." Når det gjelder feil som har vært en fordel for kandidatene kan institusjonen eller klagenemnda oppheve sensurvedtaket i medhold av forvaltningsloven § 35, første ledd, bokstav c) (mer om det en annen gang).

Formelle feil vil for den eller de som klager enten fremstå som en feil som har hindret kandidaten selv fra å prestere slik hun burde på eksemen, eller feil som har gitt andre kandidater en fordel hun ikke selv har fått. Klageadgangen sikrer således at kandidatene blir hørt dersom de mener at de har blitt utsatt for en saksbehandlingsfeil som enten har ført til forskjellsbehandling eller har ført til at kravene til eksamensavvikling i uhl. § 3-9 ikke er oppfylt - herunder kravene til sensur.

Regelen
Reglene for behandling av formelle feil finner vi i universitets- og høyskoleloven § 5-2:
(1) Den som har vært oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at han eller hun er eller burde vært kjent med det forhold som begrunner klagen. Slik klage må fremsettes for institusjonen. Institusjonen kan fastsette kortere klagefrist enn tre uker ved ikke bestått forprøve. Klagefristen kan ikke settes kortere enn én uke.

(2) Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for kandidatens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal sensurvedtaket oppheves. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretas ny sensurering. I motsatt fall holdes ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan påklages etter reglene i § 5-3.

(3) Er krav om begrunnelse for eller klage over karakterfastsettingen fremsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra kandidaten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger.

(4) Finner institusjonen eller klageinstansen at det er begått formelle feil, og det er rimelig å anta at dette kan ha hatt betydning for en eller flere kandidaters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan det bestemmes at det skal foretas ny sensurering eller avholdes ny eksamen eller prøve.

(5) Styret selv eller institusjonenes klagenemnd, jf. § 5-1, er klageinstans for institusjonens vedtak etter denne bestemmelsen.
Klagefristen
Klagefristen er tre uker etter at kandidaten er eller burde være kjent med feilen. Selv om det kan fremstå slik av ordlyden, betyr det ikke at klagefristen er tre uker fra eksamensdagen hvis det er støy på eksamen som begrunner klagen. Klagefristen tar i seg selv utgangspunkt i vedtaket - og vedtaket er sensuren. Klagefristen er derfor tidligst tre uker fra sensuren er kunngjort for kandidaten. Dersom feilen ikke er kjent på dette tidspunktet medfører bestemmelsen at klagefristen først begynner å løpe fra det senere tidspunkt feilen blir kjent.

Klagefristen utsettes dersom kandidaten krever begrunnelse. Det samme gjelder dersom kandidaten krever ny sensur etter uhl. § 5-3 (4). Klagefristen vil i så fall være tre uker etter at begrunnelse er gitt, eller ny sensur er gjennomført. Kandidaten kan kreve begrunnelse også for ny sensur, og klagefristen vil da være tre uker etter at kandidaten har mottatt slik begrunnelse.

Jeg har hørt at det noen steder praktiseres en regel om at klagefristen løper fra feilen er kjent, selv om vedtaket (sensuren) ikke er kunngjort. Det vil være uriktig. En "klage" er ikke det samme som en innsigelse i løpet av saksbehandlingen. Det er også slik at klagefristen utsettes dersom kandidaten krever begrunnelse. Dersom institusjonen praktiserer en kortere klagefrist ville fristen kunne gjenopplives ved å be om begrunnelse - det er ikke intensjonen med bestemmelsen. Bestemmelsen gir studentene rett til å klage innen tre uker fra vedtaket er kunngjort OG feilen er kjent.

Formelle feil
De formelle feilene kan deles inn i to forskjellige hovedgrupper: feil som har påvirket kandidaten negativt, og feil som har påvirket kandidaten positivt. Det er først og fremst feil som påvirker kandidaten negativt som fremkommer i klagesakene - men det har vært tilfeller av klagesaker hvor kandidaten klager over at andre kandidater har fått en urimelig fordel.

Feil som går ut over kandidaten negativt kan være feil ved selve oppgaven, feil med gjennomføringen av eksamen, eller feil med sensuren. Kandidaten kan for eksempel ha fått feil oppgave, hun kan ha fått for liten tid på eksamen, eller uriktig blitt nektet adgangen til et hjelpemiddel. Feil ved sensuren kan for eksempel oppstå om sensoren er inhabil. Sistnevnte kan også virke positivt på vurderingen.

Feil som virker positivt på kandidaten er typisk at kandidaten har hatt tilgang til informasjon som er vesentlig for eksamenen, men som de andre kandidatene ikke har hatt tilgang til. For eksempel dersom foreleser svarer inngående på spørsmål til én kandidat under eksamen, eller at noen av kandidatene har fått eksamensoppgaven på forhånd.

Behandling av klagen
Institusjonen skal selv behandle klagen. Dersom institusjonen avslår klagen, skal institusjonen oversende klagen til institusjonens klagenemnd. Da skal klagen klargjøres for klagebehandling - i hovedsak vil det si at institusjonen skal legge ved den dokumentasjonen klageinstansen trenger for å gjennomføre klagebehandlingen på en forsvarlig måte. Dersom institusjonen kommer med flere opplysninger kan klageren ha rett på mulighet til å svare på disse før klagenemnda fatter endelig vedtak i saken (jf. fvl § 17, tredje ledd).

Vedtaket
Institusjonen eller klagenemnda har kun anledning til å vedta ny sensurering eller ny eksamen. Dersom klagen gjelder klage over gjennomføring av klagesensur kan klagenemnda vedta å oppheve klagesensuren uten at det automatisk gjennomføres ny klagesensur - klager stilles da i samme situasjon som om klagesensur ikke er gjennomført og har tre ukers frist til å kreve klagesensur etter uhl. § 5-3 (4).

Ny sensur er hovedregelen. Det vil si at i de tilfeller feilen kan rettes uten å gjennomføre ny eksamen skal denne ordningen velges.

Litt om klager som kan virke negativt for noen studenter
Både institusjonen og klagenemnda kan vedta å holde ny sensur eller ny eksamen dersom det har oppstått en formell feil. Slikt vedtak kan ramme kandidater som i utgangspunktet ikke har klaget. Dersom institusjonen eller klagenemnda finner grunn til å vurdere et slikt vedtak skal de kandidatene det gjelder informeres og gis mulighet til å uttale seg (jf. fvl. § 16, første ledd, første setning). De kandidatene som selv ikke har klaget, men rammes av et slikt vedtak, har selvstendig klagerett på vedtaket i klagesaken.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005

Forarbeider
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)

12. des. 2016

Eksamen: Klage over karakterfastsettingen

Det er to mulige former for klage i forbindelse med eksamen. For det første er det mulig å klage over selve karakterfastsettingen, og for det andre er det mulig å klage over saksbehandlingen (formell feil). Her behandles klage over karakterfastsettingen. Klage over saksbehandlingen kommer det mer om siden.

Klage over karakterfastsettingen er regulert i uhl. § 5-3 (4), og det er gjort et viktig unntak i § 5-3 (5). Bestemmelsen i § 5-3 (4) lyder:
En kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas. Ved ny sensurering skal sensorene ikke få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen. Er krav om begrunnelse for karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller gjennomføring av vurderingen fremsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra kandidaten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. Ved bruk av løpende vurdering kan institusjonen bestemme om kandidaten skal fremsette klage etter vurdering av separat prøve, oppgave eller annen vurdering, eller om klage skal fremsettes når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort.
Unntaket, for eksamen, i uhl. § 5-3 (4) lyder:
Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.
Det vil si at det er en del eksamener det ikke er mulig å klage på. For de andre eksamenene er det en del særlige regler for klagesaksbehandlingen, som gjengitt over.

Klagefrist
Klagefristen er satt til tre -3- uker. Det vil si at dersom sensur offentliggjøres på en tirsdag i uke 1, er klagefristen på tirsdagen tre uker senere (i uke 4). Det er flere viktige unntak.

Krav om begrunnelse
For det første utsettes fristen dersom det er krevd begrunnelse. Kandidaten må fremsette krav om begrunnelse innen én -1- uke (jf. uhl. § 5-3 (1), tredje setning). Begrunnelsen skal normalt være gitt innen to -2- uker (jf. uhl. § 5-3 (2), første setning). Klagefristen begynner da å løpe fra den dagen kandidaten har fått begrunnelsen. (Mer om begrunnelse her)

Klage over formelle feil
For det andre utsettes fristen dersom det er klaget over formelle feil. Kandidaten må klage over formelle feil innen tre -3- uker "etter at han eller hun er eller burde vært kjent med det forhold som begrunner klagen" (uhl. § 5-2 (1), første setning). Det ligger i denne bestemmelsen at kandidaten kan klage over feil som kommer frem lenger enn tre uker etter eksamen. Men, for at fristen for klage over karakterfastsetting skal utsettes må "klage over formelle feil [være] fremsatt" (uhl. § 5-3 (4), fjerde setning). Utsatt klagefrist gjelder altså ikke dersom klagen over formelle feil blir fremsatt senere enn den ordinære klagefristen for karakterfastsettingen. I.e.: klage over formelle feil må være fremsatt innen tre uker etter eksamen, for at klagefristen for karakterfastsettingen skal utsettes. Dersom det er gjort begynner klagefristen for klage over karakterfastsettingen å løpe fra den dagen kandidaten har fått endelig avgjørelse på klagen over formelle feil.

Lokale forskrifter
Ved en god del institusjoner er det fastsatt lokale forskrifter som utsetter klagefristen i forbindelse med jule- og sommerferie. Det blir dessverre for omfattende å ta med slike lokale forskrifter her, men de skal være lette å finne for de institusjonene det gjelder.

Form på klagen
Klage over karakterfastsettingen trenger ikke begrunnes. Dersom kandidaten begrunner klagen, skal begrunnelsen uansett IKKE oversendes til klagesensorene.

Klagesaksbehandlingen
Etter en endring i universitets- og høyskoleloven i 2014 er det nå fastsatt tydeligere regler for behandling av klager over karakterfastsettingen. Reglene har som formål å gjøre saksbehandlingen ved ny sensur uavhengig av opprinnelig sensors vurderingsuttrykk. Det er derfor lag til grunn at klagesensorene IKKE skal ha tilgang til:
- den opprinnelige karakteren,
- opprinnelig sensors begrunnelse for karakterfastsettingen, og
- klagers (kandidatens) begrunnelse for klagen.

Generelle krav til saksbehandlingen
Departementet har i forarbeidene uttalt at "[d]ersom institusjonene har utarbeidet skriftlige sensorveiledninger, bør sensor få tilgang til denne. I tillegg kan sensor få tilgang til andre eksamensbesvarelser med karakter som eksempler, og karaktersnitt som kan være et relevant og nyttig hjelpemiddel for klagesensor" (Prop.59 L (2013-2014)). Det er derimot ikke et krav om at slik dokumentasjon skal vedsendes klagen. Likevel må det ses til generelle krav om saksbehandlingen i forvaltningen; som at saken skal være "så godt opplyst som mulig" (fvl. § 17, første ledd, første setning). Det er også et krav om at lignende saker skal behandles likt - den såkalte likhetsgrunnsetningen (Graver, s. 113). Det vil si at to like besvarelser ikke skal gis forskjellig karakter. For å motvirke sistnevnte er det altså åpnet for såkalt nivåkontroll.

Spesielt om sensorveiledning
Det kommer frem av forarbeiden at "i de tilfellene det foreligger sensorveiledning, må disse gjøres tilgjengelig for sensor ved ny sensurering" (Prop.59 L (2013-2014)). Institusjonen kan altså ikke velge å ikke oversende en sensorveiledning dersom det er utarbeidet slike. Årsaken til at det ikke er et absolutt krav å oversende sensorveiledning er at det ikke er et generelt krav om å utarbeide sensorveiledninger ved enhver eksamen.

Spesielt om nivåkontroll
Nivåkontroll er et virkemiddel for å sikre likebehandling av studentene. Generelt bør klagesensorene få tilgang til nivåkontroll, men det er ikke et krav.

Klage over klagesensuren
Uhl. § 5-3 (6) bestemmer at "[k]arakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf [ikke] kan [...] påklages." Det medfører at man ikke kan fremme en ny klage over karakterfastsettingen. Det er derimot anledning til å klage over formelle feil ved klagesensuren dersom det skulle være mangler ved saksbehandlingen eller klagesensorene (jf. uhl. § 5-2).
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005

Forarbeider
Prop.59 L (2013-2014)

Litteratur
Graver (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget

17. nov. 2016

Muntlig eksamen. Generelle og særlige regler.

Det begynner å nærme seg eksamenstid, og reglene for muntlig eksamen blir straks relevante. Muntlig eksamen dekkes i utgangspunktet av samme bestemmelser som eksamen forøvrig, men det er mange viktige avvik fra de generelle bestemmelsene.

Dette er en kort oversikt over noen av de viktigste reglene.

Offentlighet
Muntlig eksamen er som hovedregel offentlig. Universitets- og høyskoleloven § 3-9 (3) lyder:
Den muntlige del av eksamener og prøver skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen av eksamenen eller prøven tilsier noe annet. Styret kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen i det enkelte tilfelle etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat, når tungtveiende hensyn taler for det.
Utgangspunktet er at eksamen er offentlig. Dersom den skal være lukket må det bero på en konkret vurdering av gjennomføringens art. Dersom eksamensformen er uegnet for offentlig gjennomføring kan eksamenen (for alle kandidatene) gjennomføres lukket. F.eks. dersom eksamen er praktisk med bruk av pasienter, eller en labbøvelse som kan være farlig å gjennomføre offentlig.

Eksamen kan også gjennomføres lukket for den enkelte kandidat, dersom kandidaten selv ber om det. Hva som er "tungtveien" og ikke vil nok i praksis variere. En lege- eller psykologattest som sier at kandidaten får nedsatt prestasjonsevne ved offentlig gjennomføring må respekteres. Om kandidatens egenvurdering av det samme er tungtveiende er derimot et åpent spørsmål. Departementet uttalte om en tilsvarende bestemmelse i universitetsloven av 1989 at "Det hender at kandidater kan bli eksaminert også når de er lenket til sykesengen, og det kan være enkelte som vil ha urimelig store problemer med å gjennomføre en muntlig eksamen under påhør av tilhørere. Det er ikke noen grunn til å tro at en slik adgang som den loven nå innfører vil bli misbrukt." Det er intet som tyder på at vektleggingen skal være annerledes nå enn da.

Eksaminasjonen
De generelle reglene for gjennomføring av eksamen gjelder som nevnt tilsvarende for muntlig eksamen, der det ikke kommer frem spesielle unntak. En generell regel man skal være særlig oppmerksom på er at prøvingen skal være upartisk (uhl. § 3-9 (1) første setning):
Universiteter og høyskoler skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte.
Dette er ikke til hinder for at eksaminator selv er lærer for kandidatene, men det setter noen begrensninger. Det er klart at eksaminator ikke kan være "part" i saken i forvaltningsrettslig forstand (sml. fvl. § 6, første ledd, bokstav a)).

I uhl § 3-9 (1) første setning må ordet "upartisk" tolkes noe utvidende med tanke på reglene i forvaltningsloven. Dersom eksaminator er lærer for noen, men ikke alle, kandidatene vil det evne å svekke tilliten til eksaminasjonen. I så henseende er det eksaminators vilje til å ta parti med sine egne studenter som er utfordringen (ev. å prøve dem hardere). Ikke at eksaminator selv er direkte part i saken (at eksaminator selv er part i saken er praktisk utelukket).

Upartisk kan også ses på som en avledning av forvaltningsrettens krav til likebehandling (likhetsgrunnsetningen). Bak likebehandlingskravet ligger det en pretensjon om at alle som prøves skal ha like forutsetninger og like muligheter for å lykkes - ut fra de objektive kriteriene. Dersom eksaminator har et nærmere forhold til noen av kandidatenes resultater, men ikke alle, er det klart at forutsetningen svikter. Det kan således representere inhabilitet etter fvl. § 6, andre ledd, første setning.

For at det skal være tale om inhabilitet etter fvl. § 6 andre ledd, første setning må det foreligge "særegne forhold [...] som er egnet til å svekke tilliten til [sensors] upartiskhet" (fvl. § 6, andre ledd, første setning). I vurderingen av om det foreligger inhabilitet skal det blant annet vektlegges om eksaminator har noe å vinne eller tape på utfallet av saken. Vurderingen er dog ikke begrenset til en slik vurdering, og det er rimelig å tolke bestemmelsen i lys av uhl. slik at eksaminator er inhabil dersom hun er lærer for noen menn ikke alle kandidatene.

Det er forøvrig også slik at det må være et visst skille mellom den lærer som kun foreleser til sine studenter, og den lærer som f.eks. er veileder for sine studenter. En lærer som ikke vet hvem som er "sine" studenter er kan neppe sies å være upartisk.

NB: Hvor langt en kan strekke regelen om inhabilitet i fvl. § 6 andre ledd, første setning er på ingen måte klart. Det er store variasjoner i hvordan habilitet praktiseres, og hvor strenge institusjonene ønsker å være i anvendelsen av habilitetskravene.

Sensur
Det samme som er nevnt under eksaminasjon gjelder også for sensorene.

Begrunnelse
Bestemmelsene om begrunnelse for muntlig eksamen avviker fra de generelle bestemmelsene. Uhl. § 5-3 (1) andre setning lyder:
Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om [...] begrunnelse fremsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt.
Bestemmelsen er en videreføring av § 52 i universitetsloven av 1995. Den gang skrev departementet i forarbeidene at "Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om begrunnelse framsettes på stedet, hvis ikke måtte sensorene ta notater med sikte på å kunne gi slik begrunnelse senere" (s. 78). Bestemmelsen bygger på en oppfatning av at kandidatene alltid får vite sensuren like etter den muntlige eksaminasjonen. I så måte er det en fornuftig regel. Dersom kandidatene derimot ikke får vite resultatet like etter eksamen er avsluttet virker kravet ufornuftig. Det er ikke regulert noen særlig sensurfrist i uhl. og dette fremstår som noe usammenhengende. Bestemmelsen slik den er utformet må etter mitt syn leses slik at det må fremsettes krav om begrunnelse umiddelbart, dersom kandidaten får vite resultatet umiddelbart etter eksamen er over. Dersom sensur først foreligger tre uker etter eksamen må de ordinære reglene om begrunnelse gjelde.

Klage over karakterfastsetting
Den vanlige klagefristen for klage over karakterfastsetting gjelder ikke for muntlig eksamen. Uhl. § 5-3 (5) første setning lyder:
Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.
Klage over karakterfastsettingen ved bruk av muntlig eksamen er derved effektivt avskåret.

Klage over formelle feil ved eksamensavviklingen
Reglene om klage over formell feil ved eksamensavviklingen i uhl. § 5-2 gjelder også for muntlig eksamen.
Lover
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) 1967
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.) 2005
Lov om universiteter og høyskoler (universitetsloven, univl.) 1994
Lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler (universitetsloven) 1989

Forarbeider
Ot.prp.nr.62 (1988-1989)
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)
Ot.prp.nr.79 (2003-2004)

Litteratur
Bernt (2006) Universitets- og høyskoleloven av 2005 - med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget
Graver (2015) Alminnelig forvaltningsrett. Oslo: Universitetsforlaget
Woxholth (2011) Forvaltningsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk

13. nov. 2016

Rett til å gå opp til eksamen. Generelle og spesiell krav.

Retten til å gå opp til eksamen er regulert i universitets- og høyskoleloven § 3-10. Bestemmelsen lyder:
§ 3-10. Rett til å gå opp til eksamen
(1) Den som oppfyller kravene til opptak, jf. § 3-6, og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet.

(2) Oppmelding etter denne paragraf kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis.

(3) Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, og kan fastsette særskilt oppmeldingsfrist for kandidater som går opp til eksamen uten å være tatt opp som student.

(4) Styret kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen eller eventuell egenbetaling fastsatt for studiet eller faget. Departementet kan gi forskrift om egenbetaling etter denne bestemmelsen.
Utgangspunktet for å få lov til å gå opp til eksamen er at en oppfyller kravene for å bli tatt opp som student. Ut over det generelle kvalifikasjonskravet kan den enkelte institusjonen fastsette krav som er spesielle for det enkelte studiet og for det enkelte emnet (i loven omtalt som fag). Andre setning i annet ledd gir den samme rettigheten til alle som oppfyller kravene, uavhengig av om personen er tatt opp som student ved institusjonen eller ikke. Alle som oppfyller kravene vil altså ha rett til å gå opp til eksamen. I praksis vil derimot de spesielle kravene knytte til det enkelte studium og emne sette begrensninger for hvem som i realiteten kan gå opp til eksamen.

Med departementets egne ord: "[...] de krav som gjelder mht. avlagte eksamener, gjennomførte kurs og praksis må være oppfylt" (ot.prp.nr.85 (1993-1994), s. 68).

Bestemmelsen sier i første rekke at kandidaten må tilfredsstille kravene for opptak i henhold til § 3-6. I all hovedsak er det tale om generell studiekompetanse. I tillegg er det lagt til en begrensning knytte til det enkelte studium. Denne begrensningen knyttes til spesielle opptakskrav, som f.eks. fordypningsfag i matematikk, fysikk, språk, etc. fra videregående. Begge disse kravene gjenspeiler altså at de som ønsker å ta det enkelte emne må tilfredsstille kravene som stilles til egne studenter for å ta emnet.

I henhold til generelle prinsipper i forvaltningen skal kravene anvendes til fordel for studenten, der det er interne forskjeller. Vi kan se for oss et innføringsemne i matematikk på et realfaglig fakultet - som er obligatorisk for alle studentene ved fakultetet. Det gitte fakultetet tilbyr ett studie uten krav til realfag i opptakskriteriene. Forøvrig stilles det krav om realfagsfordypning for opptak til alle andre studium ved fakultetet. Siden emnet er tilgjengelig for alle studentene ved fakultetet skal det legges til grunn at den eksterne kandidaten som ønsker å ta emnet ikke behøver å ha realfagsfordypning fra videregående. En skal altså legge til grunn de krav som er gunstigst for kandidaten.

De spesielle kravene knyttet til hver enkelt emne kan deles inn i to kategorier. For det første kan det være gitt krav for å melde seg opp i emnet. For det andre kan det være gitt krav om obligatoriske aktiviteter i løpet av emnet.

Fra eksempelet over kan vi anta at det for å melde seg opp til innføringsemnet i matematikk ved det realfaglige fakultetet er gitt forkunnskapskrav. For eksempel kan det være angitt at som forkunnskapskrav at kandidatene må a) ha fordypning i matematikk fra videregående, eller b) ha gjennomført et spesifisert introduksjonsemne i matematikk ved fakultetet. Vi ser da at selv om kandidaten i utgangspunktet ikke behøver fordypning i realfag for å melde seg opp i emner ved fakultetet, vil det for dette emnet likevel være et spesifikt krav om det.

Dersom kandidaten har gjennomført et emne som gir tilsvarende kompetanse som introduksjonsemnet et annet sted kan hun likevel krev oppmelding. Det skal jeg skrive mer om i et senere innlegg.

Den andre kategorien krav knyttet til det enkelte emne var krav som må gjennomføres i løpet av emnets undervisningstid. Det er presisert i bestemmelsens andre ledd at oppmelding "[...] kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis." Dette er forøvrig det samme som kravet i første ledd, men lovgiver har sett det nødvendig å presisere at kravet også gjelder for kandidater som ikke er studenter ved det aktuelle studium.

Hvilke deler av undervisningen som er obligatorisk kommer frem av den enkelte emnebeskrivelse. Det er stor variasjon fra emne til emne om hvilke obligatoriske elementer som må gjennomføres. Det er også enkelte føringer for hvilke aktiviteter som kan være obligatoriske. Mer om det i et senere innlegg.

Styret gir forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, men kan ikke i medhold av denne kompetansen gi bestemmelser som strider med retten til kandidatene etter første og andre ledd. Det mest praktiske for kandidater som ikke er studenter ved studiet er at styret kan fastsette en frist for å melde seg opp, og kan fastsette et vederlag for å få lov til å ta eksamen. Sistnevnte kalles vanligvis et privatistgebyr, og kandidatene som går opp til eksamen mot vederlag kalles privatister.
Lover
Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, uhl.)

Forarbeider
Ot.prp.nr.85 (1993-1994)